SJ Skreien ble bygd ved den tradisjonsrike Mellomverven som nå er erklært bevaringsverdig og under restaurering. Verftets eier var byggmester Eriksen. SJ Skreien ble påbegynt i en tid da det ellers var dårlig med oppdrag, nærmest på spekulasjon. I dødperioder mellom reparasjonssarbeider på frakte- og fiskeflåten, ble det arbeidet på SJ Skreien. Arbeidet pågikk over hele tre år. Hele tiden sto skroget i hus. Det var en av grunnene til at fartøyet fikk ord på seg for å være sunt og solid. Fartsområde Det ligger i fartøyets navn ganske gode indikasjoner på hvilken fart det gikk i.  En stor del av frakteflåten på Nordmøre, Trøndelag og Nordland var engasjert i fiskeoppkjøp på Lofoten for videre foredling til klippfisk på hjemtraktene, den såkalte slofarta. Kristiansund var nå etablert som den viktigste markedsplass for omsetning og eksport av det ferdige produkt. ”Skreien” fulgte også sildeinsigene. Under sildefiske fungerte den både som føringsfartøy og som losjiskip.Ellers ble ledige perioder brukt til blandet fraktfart langs kysten.Mot siste krig ble den en del brukt i sandgrabbing og fikk for dette formålet større lasteluke.SJ Skreien har altså hovedsakelig seilt på kysten av Vest- og Nord-Norge. Men det foreligger også opplysninger om at den har gått i klippfiskfart på New Foundland. Disse påstandene er imidlertid ikke verifiserte. SJ Skreien fikk kjølen strukket ved Mellomvertet i Kristiansund i 1906. Verftets byggmester, Eriksen, iverksatte byggingen for egen regning. Det videre arbeidet med jakta ble gjort imellom vedlikeholds- reparasjonsarbeid på den allerede seilende flåten. Det tok derfor hele tre år å bygge SJ Skreien. Arbeidet foregikk innendørs. Den lange byggetiden bidro også til man kunne gjøre seg tid med materialvalg og sikre seg godt tørket virke. I 1909 lå jakta ferdig. Ifølge det kildetilfang man til nå kjenner til, er dermed SJ Skreien en av de siste i serien av jakter bygd i Norge. Den er også en god representant for Nordvestnorsk jaktebygging. Distriktene i Romsdalen og Nordmøre, var ved siden av Hardanger viden kjent for bygging av denne fartøytypen. Dette synes for Romsdalens vedkommende å ha sammenheng med tilfanget på velegnet trevirke. Skogene her ga også trevirke til Kristiansund. Denne byen var nå blitt et meget viktig knutepunkt i norsk klippfiskhandel. Mye av den fisken man tok i havet utenfor, ble foredlet i distriktet. Men enda mer omfattende var innkjøpene av fisk foredlet i Nordland. Kristiansund hadde rundt århundreskiftet overtatt mye av det hegemoni som Bergen tidligere hadde hatt i Nordlandshandelen.Dermed ble det også bygging, vedlikehold og omsetning av føringsfartøyer i klippfiskhandelen i stor grad konsentrert til Kristiansund. Eriksen solgte SJ Skreien til Jørgen Skarsvåg, Havsfjorden. Han benyttet fartøyet til fiskeopkjøp på kysten. Skarsvåg var en dreven jakteskipper, viden kjent som eier og fører av jakt "Dyrafjell" (nåværende navn "Anna Kristina"). SJ Skreien var sannsynlighvis Skarsvågs siste fartøy. Fartøyet fulgte også innsigene av sild. Her kunne det i de mest hektiske døgnene gi seg muligheter til fortjeneste som føringsfartøy og losjifartøy.

I 1911 ble SJ Skreien solgt til A. Børø. Året etter fikk jakta nye hekksarmer og ny 20 fot stråkjøl under overhaling ved Mellomverftet. SJ Skreien hadde tydeligvis vært utsatt for et mindre uhell. Den nye eieren kan ha hatt ”innkjøringsproblemer”. Børø kjøpte fartøyet på et gunstig tidspunkt og har sannsynligvis gjort en god forretning. Under 1. verdenskrig steg etterspørselen på fisk- og fiskeprisene – til uante høyder. Det ble stor tonnasjeknapphet med påfølgende fraktforhøyelser. Til gjengjeld var 20-årene vanskelige. I denne perioden ble svært mange danske og norske fraktefartøyer solgt til Sverige. I Sverige var den industrielle utbyggingen kommet lengre. Tonnasjebehovet var, depresjonen til tross, relativt stabilt. Svenske småredere dro dessuten nytte av en gunstig minstetariff for innenlands fraktfart. Lignende støttetiltak fantes ikke i Norge. SJ Skreien gikk fortsatt som føringsfartøy med fisk. Når også fisket ga dårlige inntekter gikk det også ut over omsetning og føring. I 1930 kjøpte Johan Selvåg ”Skreien”. Selvåg var kjøpmann i Tranviken. Han seilte jakta i fiskeoppkjøp på Lofoten og i fraktfart på kysten. I 1935 gikk SJ Skreien til brødrene Wilhelm, Jacob og Øyvind Brækkan v/Brødrene Brekkan a/s Kolvereid. I registeret for 1939 står  ”Skreien” oppført med en Brunvoll 42 hk glødehodemotor. I 1940 satte den nye eieren inn motor, en 42 Hk Brunvoll, og en regner med at den samtidig ble forandret med hensyn til overbygg, rigg osv. Etter motorinnsettingen ble "Skreien" registrert med fiskerireg. NT-68-K. Seiljakta var med andre ord blitt motorfartøy. Sannsynligvis har den i samme tidsrom fått noe større lasteluke.

I flaggregisteret kan SJ Skreien s videre seilas følges. Men opplysningene i registret er sparsomme. Jakta står stadig oppført under kjenningssignal LKOQ, men eier ikke tatt med. Brødrene Brækkan synes å ha seilt fartøyet helt opp til ca 1955. Det er da noe uklart om Einar Eidsvåg og Arne Sørensen fra Tranviken, Hitra eide fartøyet i et par år.

Men fra 1958 til 1969 var Ola Vorpvik fra Rakvåg eier. Han brukte jakta til sandgrabbing. Fra 1960 eies den av Einar Eidsvåg.Han kan dermed ha kjøpt jakta tilbake. I flaggboken seiler den nå under navnet ”Stjørnfjell”. Rundt 1960 var det et rikt sildefiske og fartøyet gikk i dette tidsrommet i fiske- og sildeekspedisjoner.

Kåre Mellomsether fra Fillan på Hitra, kjøpte ”Stjørnfjell” i 1966 og ga den navnet ”Anne Karin”.

Jakt ”Skreien” var den første i en gruppe på tre jakter som var de siste som ble bygd i Norge. Før SJ Skreien gikk av stabelen hadde det vært et lengre opphold i jaktebyggingen. De øvrige to av de siste tre er: ”Anna” bygd i 1911 i Åfjord (nåværende navn ”Anna Bro”) og ”Fosna” bygd i Kristiansund i 1914 (nåværende navn ”Astrid II”). 

SJ Skreien var et av de siste seilende fartøyer som fikk innsatt motor.

Dette kunne ha økonomiske årsaker, men viktigere var det nok at motorolje og solar kunne sette smak på fisken.

Bla klippfiskeeksportørene hadde ført en lengre kampanje for å høyne kvaliteten på produktet. Faren for at fisken skulle skjemmes av dårlig smak og lukt ble stadig understreket. Flere av fiskefartøyene i klippfiskfarten seilte derfor helst uten motor, men hadde gjerne en kraftig bukseringsbåt i hekksarmene med motor installert.

SJ Skreien synes relativt godt bevart. Den har hatt få uhell og har dermed unngått omfattende reparasjoner og ombygninger.

SJ Skreien er, til å være bygd så vidt sent, liten. De senere jakter var ofte opp i 80 fot og rigget som galeaser, for å minske seilarealet. At den med sine 60 fot og 44 brutto tonn har overlevd som frakteskute fram til i dag, kan man saktens undres over.

 Omskrevet etter Jarle Bjørklund (1976)

 

"Anne Karin" ble i 1975 solgt videre til nåværende eier som gav den navnet "Skreien 1".

 Målet nå er å føre jakten tilbake til slik den var opprinnelig, som seilfartøy, i 1909, og den har vært under kontinuerlig restaurering siden overtakelsen. SJ Skreien lå lenge i utløpet av Akerselva i Oslo, men ligger nå ved Promhavn Slipp på Nærsnes i Røyken kommune hvor den vil ligge til det meste av arbeidet er utført.